Fange nr. 424 i SS Strafgefangenenlager Falstad.

Hvem var han? Hvorfor havnet han i fangenskap? Hva hendte med ham?

Denne bloggen fulgte Falstadsenterets undervisningsopplegg om holocaust i 2010. Ved å studere primærkilder i en egen utstilling på senteret gjorde elever i ungdoms- og videregående skoler seg kjent med Josef Grabowskis historie. Samtlige kilder, og forslag til hvordan elever og lærere kan ta dem i bruk er tilgjengelig på nettressursen http://www.grabowski.no/

Se NRKs omtale av undervisningsopplegget her!




26.11.2010

Høgskolen i Nord Trøndelag: Gruppe 4

Blogg om Josef Grabowski
Gruppe 4 – 26.11.10


En kald novemberdag, på tampen av semesteret troppet vi en gjeng lærerstudenter inn på Faldstadsenteret for å bli kjent med en mann ved navnet Josef Grabowski. Vi dukket ned i en rørende historie om en manns skjebne og hans inntrykk på andre fanger av krigens nådeløse arm. Nå skal denne fortellingen bli berettet slik vi har oppfattet den.

Vår mann Josef Grabowski, født 11.05.1911 i Posen, Tyskland (nå: Polen). Hjemsted: Gleiwitz. 04.12.38 giftet han seg med Lisbet Grabowski (også tysk jøde). En av fire søsken.

Grabowski ble arrestert på «Krystalnatten» (som er betegnelsen på natten mellom 09.11 og 10.11 1938) og satt i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han fikk fangenummeret 27356. Han ble løslatt 19.11.1938 som aksjonsjøde.

Det mosaiske trossamfunnet søkte om innreise, - oppholdstillatelse- og arbeidstillatelse til Norge, for Josef Grabowski den 19. desember 1938. Han hadde da fått en jobb som kantor i trossamfunnet for ett års varighet. Søknaden ble ikke innvilget. I skillet mellom 1938 og 39 søker Grabowski på nytt og denne gangen ble svaret positivt. Han fikk arbeidstillatelse og oppholdstillatelse for ett år. Da dette året hadde passert, søkte Josef igjen, hvor han da fikk avslag. Hvorfor gjorde han det? Og hva gjorde han de 18 månedene han var i Norge før han ble arrestert?

Josefs bror, Leo, som forøvrig arbeidet som kantor i København, anbefalte Josef som kantor til Trondheim. Leo arbeidet hardt for å få Josef ut av Tyskland etter at jødeforfølgelsene hadde startet. Brorens ord var svært viktig for at Josef fikk oppholdstillatelse. Samtidig var det også han som sørget for at Josef fikk lønn. Josef kom til Norge 04.05.1939. Endte opp i Innherredsveien 9, Trondheim. 05.11.1939 sørget Josef for at hans kone også kom til Norge, da forholdene var slik at hun ikke kunne bli værende i Tyskland. På 17.01.1941 ble han ansatt som kantor i det mosaiske trossamfunn. I Norge arbeidet han blant annet som religionsunderviser i det mosaiske trossamfunn. Samtidig var han aktiv i jødisk hjelpeforening. Josef Grabowski var også tenorsolist, og han hadde en konsert i april som ble anmeldt av flere aviser. Anmeldelsene peker i retning av at Josef var en begavet sanger som Trondheim skulle komme til å nyte godt av i overskuelig framtid. Adresseavisens anmelder mente i motsetning til de andre avisene at Josef var heldig i sin sangfremførelse og at treffsikkerheten sviktet støtt og stadig. De andre avisene påpekte at Josef hadde en kraftfull og velklingende stemme som berørte enhvers hjarte. Såfremt det var på rette staden. Han holdt konsert sammen med mannen bak på IFA-esken. Berømte I. F. Andresen.

I 1941 startet en systematisk kartlegging av jøder i Norge. 21.04 samme år la tysk okkupasjonsmakt beslag på synagogen i Trondheim. Josef var en av 27 menn som ble sendt til Falstad høsten 1942. Etter dette er ikke sporene etter Josef mange, det svinner hen på togskinnene mot Auschwitz. Grabowski innåndet sannsynligvis sine siste åndedrag på vei mot gasskamrene i dødsleiren. 2.3.1943 slutter historien om denne mannen.


En gang mens han var i Falstad mens fangene sto oppstilt i borggården, ble Josef beordret til å stille seg på et kumlokk, vende seg mot fangene og synge. En av fangene, Knut Giørtz, har i ettertid spekulert på om det var for å ødelegge stemmen hans. Det visste seg derimot at Josef var trent i opera, og en meget begavet sanger. Josef begynte å synge sangen «Volgalied» fra operetten «Tsarevitj», og som et resultat begynte halvparten av fangene å gråte. Ifølge fangen Magne Haave ble de tyske vaktene helt stille. De gikk deretter inn, og Haave så dette som det eneste øyeblikket de viste menneskelighet. En annen fange, har en annen beskrivelse av hva som skjedde etterpå: Også ifølge han ble vaktene helt stille (som han tolket som at tyskerne begynte å savne de hjemme), men det var en vesentlig forskjell. Stillheten ble brutt av en hund som ulte, og tyskerne ble så paff at de bestemte seg for å straffe fangene.

Vi takker Faldstadsenteret for at denne bloggen ble en mulighet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne igjen en kommentar til innlegget. Kommentarer publiseres så snart de er gjennomgått av bloggadministrator. Du kan også kontakte oss direkte på post@falstadsenteret.no