Inderøy vg skole: Gruppe 4

Josef Grabowski
- stemmen som aldri ble hørt


Vi har valgt å skrive vår blogg som en beretning fra en fiktiv person. Slik har vi kunnet best beskrive kunsteren Josef Grabowski gjennom hans virke som operasanger.

Da jeg første gang hørte Josef Grabowskis stemme, måtte jeg stoppe opp og bare lytte. Jeg husker det godt, jeg var i Trondheim og satt i frimurerlosjens sal og lyttet til Trondheim symfoniorkester. Som de fleste i salen hadde jeg hørt lite om denne debutanttenoren, som var en av solistene i kveldens forestilling. Jeg kan ikke si at forventningene var kjempestore til denne litt merkelige mannen med det karikerte utseendet. Det er nok brillene og barten jeg husker best. Ja, han var nesten litt komisk, der han sto. Komikken forsvant derimot fort da han begynte å synge. Vi skulle senere prate om ham som den beste overraskelse på lenge. Han kom som et friskt pust og blåste liv i vår okkuperte by. Jeg gikk etter dette på alle konserter hvor jeg visste at Grabowski skulle synge.

Under et besøk i Trondheim ett par måneder etter konserten i frimurerlosjen, skjedde det noe fantastisk. En jødisk venn av meg fortalte at denne mannen jeg hadde snakket så varmt om, Grabowski, var kantor i den mosaiske trosretning i Trondheim. Vennen min hadde selv hørt ham synge, og var enig med meg at denne var en mann verdt å ha hørt. Jeg ble svært overrasket og glad, og spurte om jeg ikke kunne få være med i synagogen. Dette syntes min venn var en god ide.

To dager senere fikk jeg være med på en gudstjeneste. Det ble en høytidelig begivenhet for meg, mye grunnet i Grabowski. Sangen hans tok meg tilbake til konsertsalen, og jeg ble like fylt med begeistring som sist. På grunn av at jeg på dette tidspunktet bodde langt unna Trondheim, kunne jeg ikke overvære Grabowski i synagogen flere ganger. Jeg trodde at jeg ikke skulle får høre flere toner fra denne mannen. Og hadde jeg ikke vært uforsiktig, hadde jeg heller ikke gjort det.

Jeg hadde et haglgevær gjemt under senga. Forbudet var klart; det hadde jeg ikke lov til. Likevel valgte jeg å beholde det, noe som skulle vise seg å bli skjebnesvangert. Den 15. november ble jeg arrestert, noen hadde tystet på meg, og uten videre dikkedarier ble jeg ført til SS – Strafgefangenenlager Falstad, den beryktede fangeleiren i Levanger. Det var her jeg møtte Grabowski en siste gang.

Et par dager etter jeg var ankommet leiren ble vi alle utkommandert til borggården av de tyske vaktene. Vi ble stilt opp på en rekke, og ingen av oss fikk ha på oss noe annet enn fangedraktene våre. Det var isende kalt. En mann ble kommandert fram på kumlokket midt i borggården, jeg kjente ham igjen med en gang, de runde brillene og den lille barten. Det var Grabowski. De tyskene vaktene sa; «Du! Singst!», «Syng!»...

En av de andre fangene som sto der sammen med oss, Knut Gjørtz, oppsummerte det hele flere år senere, han sa: «Han står vendt mot oss. Og så synger han flere sanger med en fantastisk røst. (...) jeg tror jeg kan si det at femti prosent av fangene som sto der gråt når han sang. Det gikk rett i hjerterota på oss alle sammen.»

Få uker senere ble alle jødene i leiren, inkludert Grabowski, kjørt bort. Vi så dem aldri igjen. Jeg fikk senere vite at Josef Grabowski døde i fangeleiren Auschwitz i 1943, 32 år gammel. «Tenorsolisten J. Grabowski var ny for vårt publikum. Også han har et frigjort foredrag, men det er vanskelig å bedømme denne røst etter å ha hørt ham bare en gang. Så meget kan dog sie, at vår by i ham har fått en tenor som vil bli meget benyttet.» - Arbeideravisen 03.04.1940